Treskjæring er en håndverksform som krever at den som utøver den har en viss kjennskap til sin historie og skjønner forskjellen på de ulike stilartene som er viktigst i de norske tradisjonene for treskjæring. Det finnes mange ulike måter å kategorisere på, men grovt sett kan vi si at de tre viktigste stilartene er akantus, karveskurd, og figurskjæring.
Akantus
Selv om treskjæring ofte anses å være del av en lokal eller nasjonal kulturarv, er norsk treskjæring i realiteten sterkt preget av felles europeiske tradisjoner som går helt tilbake til antikken. Her som på så mange områder har grekerne og romerne hatt sterk innflytelse på europeisk kultur helt frem til i dag. Akantusplanten vokser vilt ved Middelhavet, og var et populært motiv blant grekerne. Det finnes igjen både på vaser og steintavler fra antikken, og må formodentlig også ha vært et yndet motiv blant treskjærere. Tre fra den tiden har nødvendigvis ikke holdt seg frem til i dag.
Dagens stil som betegnes som akantus kan likevel knyttet til barokken, det vil si stilarten som dominerte i store deler av Europa i århundret frem til 1750. Det var i århundret etter dette at norsk treskjæring opplevde sin gullalder, og da med akantusstilen som den mest vanlige. Den er fortsatt svært vanlig, særlig på Østlandet.
Karveskurd
Karveskurd er noe enklere enn akantustreskjæring, og kan være noe å prøve seg på for begynnere. Her bruker man en ganske liten kniv, med et kort blad, og skjærer enkle, overfladiske mønster, eventuelt etter først å har farget treet. Da vil mønsteret i etterkant farges hvitt for å gi en fin kontrast. Denne stilen er vanligst på små pyntegjenstander, både i norsk tradisjon og blant samene.
Figurskjæring
Figurene det her er tale om, er en slags skulpturer av tre. I stedet for å bruke marmor, bronse eller porselen bruker man altså tre til å hogge til en tredimensjonal figur. Denne typen treskjæring har en svært lang historie i Norge og Norden; mange kjenner nok til skikken med å skjære til dragehoder på vikingenes langskip. Disse hedenske uttrykksformene fikk senere stor betydning også i utsmykningen av de norske stavkirkene.